Play Copy
الَّذِیۡنَ یَذۡکُرُوۡنَ اللّٰہَ قِیٰمًا وَّ قُعُوۡدًا وَّ عَلٰی جُنُوۡبِہِمۡ وَ یَتَفَکَّرُوۡنَ فِیۡ خَلۡقِ السَّمٰوٰتِ وَ الۡاَرۡضِ ۚ رَبَّنَا مَا خَلَقۡتَ ہٰذَا بَاطِلًا ۚ سُبۡحٰنَکَ فَقِنَا عَذَابَ النَّارِ ﴿۱۹۱﴾

191. یہ وہ لوگ ہیں جو (سراپا نیاز بن کر) کھڑے اور (سراپا ادب بن کر) بیٹھے اور (ہجر میں تڑپتے ہوئے) اپنی کروٹوں پر (بھی) اللہ کو یاد کرتے رہتے ہیں اور آسمانوں اور زمین کی تخلیق (میں کارفرما اس کی عظمت اور حُسن کے جلووں) میں فکر کرتے رہتے ہیں، (پھر اس کی معرفت سے لذت آشنا ہو کر پکار اٹھتے ہیں:) اے ہمارے رب! تو نے یہ (سب کچھ) بے حکمت اور بے تدبیر نہیں بنایا، تو (سب کوتاہیوں اور مجبوریوں سے) پاک ہے پس ہمیں دوزخ کے عذاب سے بچا لےo

191. These are the people who, remembering Allah, remain standing (as the epitome of submissiveness), sitting (as reverence incarnate), and (also keep) changing sides (in discomfort of love) and meditate on (the manifest lustre of His Eminence and Beauty at work in) the creation of the heavens and the earth. (Then, acquainted with the pleasure of His gnosis, they call out spontaneously:) ‘O our Lord, You have not created (all) this without any rationale and strategy. You are (impeccably) Pure (of all shortcomings and obligations). So protect us from the torment of Hell.

191. Allatheena yathkuroona Allaha qiyaman waquAAoodan waAAala junoobihim wayatafakkaroona fee khalqi alssamawati waalardi rabbana ma khalaqta hatha batilan subhanaka faqina AAathaba alnnari

191. De er de som kommer Allah i hu stående (innbegrepet av underdanighet) og sittende (som inkarnasjon av ærefrykt) og snur på seg (grepet av lengsel), og som funderer dypt over skapelsen av himlene og jorden (over glansen av Hans overhøyhet og vakkerhet som utfører alt i den). (Så roper de ut av herligheten av å ha blitt kjent med innsikten om Ham:) «Å, Herren vår! Du har ikke skapt alt dette uten noen visdom og plan. Du er helligere (enn å ha noen mangel og være tvunget til noe)! Bevar oss for helvetes pine.

191. ये वोह लोग हैं जो (सरापा नियाज़ बनकर) खड़े और (सरापा अदब बनकर) बैठे और (हिज्र में तड़पते हुए) अपनी करवटों पर (भी) अल्लाह को याद करते रहते हैं और आस्मानों और ज़मीन की तख़्लीक़ (में कार फरमा उसकी अ़ज़मत और हुस्न के जल्वों) में फिक्र करते रहते हैं (फिर उसकी मा’रेफत से लज़्ज़त आशना होकर पुकार उठते हैं) ऐ हमारे रब! तूने ये (सब कुछ) बे हिक्मत और बे तद्‌बीर नहीं बनाया, तू (सब कोताहियों और मजबूरियों से) पाक है पस हमें दोज़ख़ के अ़ज़ाब से बचा ले।

১৯১. তারা সেসব লোক যারা আল্লাহ্কে স্মরণ করে (আপাদমস্তক আত্মসমর্পণকারীরূপে) দাঁড়িয়ে, (পরিপূর্ণ আদব রক্ষা করে) উপবিষ্ট হয়ে, (ভালোবাসায় ব্যাকুল হয়ে) নিজেদের পার্শ্ব পরিবর্তনে এবং গভীর চিন্তা করে (কার্যসম্পাদনকারীর মহত্ব ও সৌন্দর্য প্রভায়) আকাশমন্ডলী ও পৃথিবীর সৃষ্টিতে। (অতঃপর মারিফাতের আনন্দে পরিচিত হয়ে, স্বতঃস্ফূর্তভাবে ডেকে উঠে) ‘হে আমাদের প্রতিপালক! তুমি এ (সবকিছু) প্রজ্ঞা ও কৌশলবিহীন সৃষ্টি করোনি। তুমি (সকল অক্ষমতা ও বাধ্যবাধকতা থেকে) পূতঃপবিত্র। সুতরাং আমাদেরকে জাহান্নামের শাস্তি থেকে রক্ষা করো।

(آل عِمْرَان، 3 : 191)