Play Copy
اِنَّمَا الۡمُؤۡمِنُوۡنَ الَّذِیۡنَ اِذَا ذُکِرَ اللّٰہُ وَجِلَتۡ قُلُوۡبُہُمۡ وَ اِذَا تُلِیَتۡ عَلَیۡہِمۡ اٰیٰتُہٗ زَادَتۡہُمۡ اِیۡمَانًا وَّ عَلٰی رَبِّہِمۡ یَتَوَکَّلُوۡنَ ۚ﴿ۖ۲﴾

2. ایمان والے (تو) صرف وہی لوگ ہیں کہ جب (ان کے سامنے) اللہ کا ذکر کیا جاتا ہے (تو) ان کے دل (اس کی عظمت و جلال کے تصور سے) خوفزدہ ہو جاتے ہیں اور جب ان پر اس کی آیات تلاوت کی جاتی ہیں تو وہ (کلامِ محبوب کی لذت انگیز اور حلاوت آفریں باتیں) ان کے ایمان میں زیادتی کر دیتی ہیں اور وہ (ہر حال میں) اپنے رب پر توکل (قائم) رکھتے ہیں (اور کسی غیر کی طرف نہیں تکتے)o

2. The believers are only those whose hearts, when Allah is mentioned (before them), are filled with awe (at the very idea of Allah’s Greatness and Might). And when His Revelations are recited to them, they (the ecstatic, delightful, sweet and sublime Words of the Beloved) increase their faith, and they (maintain) their trust in their Lord alone (under all circumstances, and do not look towards anyone other than Him).

2. Innama almuminoona allatheena itha thukira Allahu wajilat quloobuhum waitha tuliyat AAalayhim ayatuhu zadathum eemanan waAAala rabbihim yatawakkaloona

2. De troende er kun de hvis hjerte blir fylt med ærefrykt (av Allahs storhet og velmakt) når Allah nevnes (overfor dem). Og når åpenbaringene Hans blir resitert for dem, så øker (åpenbaringenes resitasjon) troen deres (av deres elskede Herres søte tale, som fyller dem med ekstase), og de setter sin lit til Herren sin (under enhver omstendighet, og de ser ikke engang noen annen retning å sette sin lit til).

2. ईमान वाले (तो) सिर्फ़ वोही लोग हैं कि जब (उनके सामने) अल्लाह का ज़िक्र किया जाता है (तो) उनके दिल (उसकी अ़ज़्मतो जलाल के तसव्वुर से) ख़ौफज़दा हो जाते हैं और जब उन पर उसकी आयात तिलावत की जाती हैं तो वोह (कलामे मह्‌बूब की लज़्ज़त अंगेज़ और हलावत आफरीं बातें) उनके ईमान में ज़ियादती कर देती हैं और वोह (हर हाल में) अपने रब पर तवक्कुल (क़ाइम) रखते हैं (और किसी ग़ैर की तरफ नहीं तकते) ।

২. ঈমানদার (তো) কেবল তারাই, যখন (তাদের সম্মুখে) আল্লাহ্‌র স্মরণ করা হয় (তখন) তাদের অন্তর (আল্লাহ্‌র শ্রেষ্ঠত্ব ও মহত্বের অনুভুতিতে) ভীতসন্ত্রস্ত হয়। আর যখন তাদের নিকট তাঁর আয়াতসমূহ তেলাওয়াত করা হয় তখন তা (অর্থাৎ প্রিয়তমের পরমানন্দদায়ক, সুমধুর আর মহিমান্বিত বাণীসমুহ) তাদের ঈমান বৃদ্ধি করে। আর তারা (সর্বাবস্থায়) তাদের প্রতিপালকের উপর ভরসা (বহাল) রাখে। (অন্য কারো দিকে মনোনিবেশ করে না।)

(الْأَنْفَال، 8 : 2)